lost in oblivion

Jeg har alltid hørt at man aldri skal begynne en stil, et brev, hva som helst, med ordet jeg. Det er spesielt viktig i sammenheng med brev. Man skriver brev til en person, og må derfor relatere brevet til de, i stedet å ta det tilbake til deg selv. Nå har ikke skrevet på lenge. Fullt klar over det. Det vil da si at det er mye jeg har å si.

Om rett over en uke reiser jeg til Roskilde festival sammen med Camp Farfar. Det gleder jeg meg veldig mye til, og skal på teltjakt imorgen eller neste uke. Ifjor la vi alle fra oss teltene. Det var seks telt som ble forlatt til været, vannet og sølen. De fleste klager over line-upen på festivalen i år, men jeg har gått litt mer inn i den, og funnet minst 35 band jeg ønsker å se. Alle tenker jo på Band of Horses, Radiohead, Slayer, Niel Young, Chemical brothers og Gnarls Barkley. Men hva med å se pitte litt lenger, så dukker enda mer bra opp. Slik som The Gossip, Kate Nash, Kings of Leon, MGMT og Digitalism. Ta på deg brillene og så får du se Yeasayer, Familjen, CocoRosie og Canon Blue. Nå er det nok oppramsing. Alle de glemte. Alle de ikke nevnte. De blir nok de beste.

Ny jobb har jeg fått meg også. Hos American Express. I forhold til min gamle jobb har jeg her en del kollegaer. En del flere enn før. Det liker jeg. Og så liker jeg at pulten min kan gå opp og ned ved å trykke på en liten knapp.

Jeg visste at jeg ville ta opp dette i bloggen. Gratulere så mye til menneskeheten for å ha tatt rett valg og gitt homofile de samme rettigheter som de hetrofile.
Men så over til litt mer alvor. Jeg blir alltid forundret over hvorfor folk har et problem mot homofiles rettigheter. For det første er det utrolig rasistisk og ikke i overenstemmelse med likestillingene vi ønsker å skrøyte på oss. For det andre komme ikke homofili til å forsvinne. Det vil alltid finnes, akkuratt som heterofile, akkuratt som kjærlighet og følelser og tanker. Ved å nekte to mennesker å ektes, grunnet de er av det samme kjønn, kommer IKKE til å eliminere det faktum at de er homofile. Ei kommer det til å forandre det at de vil leve sammen og ha en fremtid sammen. Og være lykkelige.

At mange mennesker ønsker så inderlig å se andre menneskers smerte er ganske skummelt. Vi har kriger og undetrykkelse over hele verden, men i stedet for å jobbe mot dette, jobber folk mot noe så rent, viktig og livreddende som kjærlighet.

Jeg vet at mange kritiserer med religion, både de for og mot. Og det er vell ofte rett, men jeg har gode kristne homofile venner som selvfølgelig også ønsker sine rettigheter. Det er ikke en krig mellom religiøse og ikke religiøse. Det er en krig mellom mennesker og mennesker uten menneskeverd. Eller rasistisk menneskeverd.

Jeg håper virkelig mine barn vil ha mer "kjærlighet for sine neste".

peace out. Og gratuler til oss alle en gang til.