one day the sun will shine upon your face and you will find you're beautiful
Jeg våknet idag etter fire timer søvn. Fikk ikke sove. Det var et helvette. Jeg sprang ned til bussen, som selvfølgelig var litt ekstra tidlig idag og hadde kjørt. Just my luck. Så jeg måtte traske i vei til Sandnes. Det regnet og alt var egentlig ganske dritt fortsatt.
Vendepunkt
Jeg kom på jobb og bestemte meg for å jobbe skikkelig hardt, knytte alle løse ender og få orden på alt. Da jeg gikk derfra, 6 1/2 time senere, hadde jeg et helt sinnsykt bra salg, som jeg nå skal ramme inn og kysse god natt hver kveld. Jeg var overlykkelig. Da jeg gikk i posten på vei inn til gården vår, ser jeg en pakke med mitt navn på. Det hadde seg sånn at for to dager siden var jeg stuck i rush-tia, hørte på mpetre og det var en konkurranse som gikk ut på hvem som sang to sanger som var lagt oppå hverandre. Hvorfor ikke tenkte jeg, og svarte. Tydeligvis vant jeg da, for her sitter jeg med en pakke. Den inneholder ikke kvalitetsmusikk, men pakke er pakke! En Shapeshifters (?) cd, en signert Akcent singel (hahaha), musikk og film cden everybody dance now (dette må bare bli morsomt) og Johnny Knoxville fikmen Daltry Calhoun. Jeg vinner jo aldri slike ting.
Vendepunkt
Ok, jeg lever enda ganske godt på de kjekke tingene, og har ikke blitt emo. Men noen var så smarte at de satte en firewalldusteting på pcen så nå kan jeg ikke spille world of warcraft. Idioti. Pluss at jeg er billøs og vil ut på helvette. Ihvertfall ikke bli her i helvette.
Vendepunkt
Jeg kom på jobb og bestemte meg for å jobbe skikkelig hardt, knytte alle løse ender og få orden på alt. Da jeg gikk derfra, 6 1/2 time senere, hadde jeg et helt sinnsykt bra salg, som jeg nå skal ramme inn og kysse god natt hver kveld. Jeg var overlykkelig. Da jeg gikk i posten på vei inn til gården vår, ser jeg en pakke med mitt navn på. Det hadde seg sånn at for to dager siden var jeg stuck i rush-tia, hørte på mpetre og det var en konkurranse som gikk ut på hvem som sang to sanger som var lagt oppå hverandre. Hvorfor ikke tenkte jeg, og svarte. Tydeligvis vant jeg da, for her sitter jeg med en pakke. Den inneholder ikke kvalitetsmusikk, men pakke er pakke! En Shapeshifters (?) cd, en signert Akcent singel (hahaha), musikk og film cden everybody dance now (dette må bare bli morsomt) og Johnny Knoxville fikmen Daltry Calhoun. Jeg vinner jo aldri slike ting.
Vendepunkt
Ok, jeg lever enda ganske godt på de kjekke tingene, og har ikke blitt emo. Men noen var så smarte at de satte en firewalldusteting på pcen så nå kan jeg ikke spille world of warcraft. Idioti. Pluss at jeg er billøs og vil ut på helvette. Ihvertfall ikke bli her i helvette.
emoballe
Tre uker. Sånn kan det gå med denne intensive bloggskrivingen min. Nå må jeg hente meg inn. You sure caught me in a bad mood. Så dette blir en emoblogg.
Idag var jeg glad fordi jeg hadde funnet et leilighet som lå i gangavstand til sentrum kr 3800 per måned. Fantastisk. Den var som sendt fra himmelen. Ledig fra første juni til og med. Så ni dager fra idag kunne jeg ha hatt en leilighet. Et sted som var mitt. Bare mitt. Med mitt rot, og mine ting. Mitt nattbord hvor jeg faktisk kunne ha ting jeg kun var for mine øyne. Etter mye ringing og ingen svar, og jeg satt på jobb til åtte og mistet dermed sjangsen på visningen som var over halv åtte, tenkte jeg, på ekte "the secret" vis at jeg enda hadde en sjangse. Men den gang ei. "Desverre utleid" stod det i meldingen min. Men jeg gråt ikke. Ingenting. Ikke før nå, idet jeg innser at jeg aldri vil finne meg en leilighet. Og at jeg aldri vil kunne flytte ut og ha mine ting. Og at jeg aldri selv vil kunne bestemme når jeg vil være med hvem enn jeg vil være med. Jeg gir meg. Livet suger for mye noen ganger.
Men så fins de som gjør det verdt å stå opp også. Noen mer enn andre. Noen vet ikke engang at de har den effekten på meg. Andre gjør. Mens noen sitter for lenge på jobben med maskinene og undrer om de er den som vekker meg. Og så dumme som de er, fordi de vet det jo egentlig veldig godt.
Nå er det ikke lenge til Roskilde <3 og Bulgaria. Jeg gleder meg. Har sikkert ikke penger da (fuck the secret tankene). Men da får man finne på noe smart da.
I already prostitute my mind..
Idag var jeg glad fordi jeg hadde funnet et leilighet som lå i gangavstand til sentrum kr 3800 per måned. Fantastisk. Den var som sendt fra himmelen. Ledig fra første juni til og med. Så ni dager fra idag kunne jeg ha hatt en leilighet. Et sted som var mitt. Bare mitt. Med mitt rot, og mine ting. Mitt nattbord hvor jeg faktisk kunne ha ting jeg kun var for mine øyne. Etter mye ringing og ingen svar, og jeg satt på jobb til åtte og mistet dermed sjangsen på visningen som var over halv åtte, tenkte jeg, på ekte "the secret" vis at jeg enda hadde en sjangse. Men den gang ei. "Desverre utleid" stod det i meldingen min. Men jeg gråt ikke. Ingenting. Ikke før nå, idet jeg innser at jeg aldri vil finne meg en leilighet. Og at jeg aldri vil kunne flytte ut og ha mine ting. Og at jeg aldri selv vil kunne bestemme når jeg vil være med hvem enn jeg vil være med. Jeg gir meg. Livet suger for mye noen ganger.
Men så fins de som gjør det verdt å stå opp også. Noen mer enn andre. Noen vet ikke engang at de har den effekten på meg. Andre gjør. Mens noen sitter for lenge på jobben med maskinene og undrer om de er den som vekker meg. Og så dumme som de er, fordi de vet det jo egentlig veldig godt.
Nå er det ikke lenge til Roskilde <3 og Bulgaria. Jeg gleder meg. Har sikkert ikke penger da (fuck the secret tankene). Men da får man finne på noe smart da.
I already prostitute my mind..